I dag markerer vi at FNs barnekonvensjon fyller 31 år. I et år preget av dårlige nyheter er det verdt å feire alle fremskrittene som har blitt gjort for barn. 196 land har ratifisert Barnekonvensjonen, mange av dem har integrert barns rettigheter i lover og politikk, og politikk har blitt til handling. Situasjonen for mange av verdens barn er bedre i dag enn noen gang før i menneskehetens historie.
Men noen grupper barn faller fremdeles utenfor. En av disse gruppene består av barn som blir forelsket i noen av samme kjønn, barn som har en annen kjønnsidentitet enn den de ble tildelt ved fødselen, og barn som blir født med kropper som ikke passer inn i forestillingen vår om hva en jentekropp og en guttekropp skal være. Vi kan bruke begrepene lesbisk, homofil, bifil, trans og intersex (lhbti) om disse barna, eller vi kan snakke om barn som bryter med samfunnets normer for kjønn og seksualitet.
Lhbti-barn verden over har større risiko enn andre for å miste skolegang, bli hjemløse, oppleve mobbing, vold, overgrep, seksuell trakassering og hatkriminalitet, diskriminering og fattigdom, og å få dårligere psykisk og fysisk helse. Mange lhbti-barn står helt uten støtteapparat, da de ikke bare er en minoritet i samfunnet men også i sin egen familie.
I Asia har FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold og Redd Barna møtt barn ned i 12- årsalderen som har blitt kastet ut fra hjemmene sine. Barn som forteller om så mye mobbing at de ikke klarte å være på skolen lenger. Barn som selger sex for å overleve på gata. Barn som snakker om vold og trakassering som dagligdags.
Disse barna blir i stor grad forlatt til seg selv. Stigma og manglende kunnskap hos myndigheter og beslutningstakere gjør at lhbti-barn og unge ofte er utelatt blant sårbare grupper, og denne gruppen blir i stor grad også oversett av sivilsamfunnet.
I nesten ti år har Redd Barna og FRI samarbeidet om å styrke rettighetene for lhbti-barn i land som Vietnam, Nepal, Kambodsja, Thailand – og i Norge.
Det er et unikt samarbeid mellom en barnerettighetsorganisasjon og en lhbti-organisasjon – men det burde ikke være det. I 31 år har barnekonvensjonen lagt grunnlaget for arbeidet både FN, stater og sivilsamfunn har gjort for å sikre at alle barn skal ha tilgang til rettighetene sine. Hvis vi tar konvensjonen på alvor, ville vi hatt mange flere slike samarbeid.
Vi har jobbet med skoler og myndigheter for å sikre at lhbti-barn kan få en skolegang uten mobbing og vold, og med venne- og foreldregrupper for at familien skal være et trygt sted for alle barn, for økt kunnskap og mindre fordommer. Vi har jobbet med lokale og nasjonale myndigheter for å gi lhbti-barn tilgang til helsehjelp og offentlige tilbud, for at lokalsamfunnet skal være inkluderende og støttende, og vi jobber for at lhbti-barns rettigheter skal stå på dagsorden i FN.
Vi ser resultater: barn som står opp og krever rettighetene sine, foreldre som går i Pride-parader, skoler som tar mobbing på alvor, lokale myndigheter som ønsker å gjøre sitt område til landets beste for lhbti-barn. Dette viser ikke bare at det er mulig å jobbe for lhbti-barn, men at tiltakene nytter.
Vi trenger flere slike tiltak for at lhbti-barns rettigheter skal bli oppfylt.
Noen lurer på hvorfor vi som er voksne skal «pådytte» barn disse temaene. Det er heller motsatt – det er barna som igjen og igjen ber oss om å se dem, anerkjenne dem og være modige nok til å jobbe for det som er viktig for dem. Barnekonvensjonen gir barn rett til å bli hørt i alle saker som angår dem, og forplikter oss til å lytte og handle. Dette gjelder også, eller til og med særlig, når barnas verdensbilde utfordrer vårt: Når barnas identitet og virkelighet utfordrer normene vi selv har vokst opp med.
Når Barnekonvensjonen fyller 31 år, gir det mulighet for refleksjon og anerkjennelse: Vi har ikke lyttet eller gjort nok.
Barnekonvensjonen nevner ikke lhbt-barn spesifikt, men den sier at alle barn har samme rettigheter «uten diskriminering av noe slag og uten hensyn til (…) rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemning, fødsel eller annen stilling».
De siste to ordene er viktige. De sier at det ikke finnes noe legitimt grunnlag for å diskriminere barn. Det er ikke god nok grunn at de ikke nevnes spesifikt i konvensjonen, at de ikke eksplisitt nevnes i et lands lover, at de er få, at det ikke er kulturell eller religiøs aksept for dem, at det kan være politisk vanskelig å ikke diskriminere, eller at vi ikke vet nok. Alle stater som har signert Barnekonvensjonen har en forpliktelse til å jobbe aktivt for å sørge for at diskriminering ikke skjer verken i loven, i politikken eller i praksis.
Likevel blir lhbti-barn diskriminert mot, og det er disse unnskyldningene som brukes, ikke bare av stater men også av sivilsamfunnet som skal holde staten til ansvar for å oppfylle barns rettigheter.
Derfor oppfordrer vi alle aktører som jobber for å gjøre Barnekonvensjonen til en realitet for alle barn, til sørge for at lhbti-barn også inkluderes.
Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Dagbladet