FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Skeiv Ungdom og PKI er svært bekymret for prosessen rundt opprettelse av desentralisert behandlingstilbud for personer med kjønnsinkongruens.
FRI og andre bruker- og interesseorganisasjoner har siden 2010 jobbet hardt for at mennesker med kjønnsinkongruens skal få et bedre helsetilbud i Norge. Våre hovedkrav har alltid vært at NBTS ikke lenger skal ha behandlingsmonopol og at behandlingen skal gis på bakgrunn av brukernes behov og ønsker uten unødvendige hindre.
Tydelige føringer
Vårt arbeid har bidratt til at vi i juni 2020 fikk Nasjonal faglig retningslinje for helsetjenestetilbud til personer med kjønnsinkongruens. I denne er det tydelige føringer på at helseregionene skal opprette regionale sentre med tilbud om utredning, behandling og oppfølging.
Vi tolker bestillingen dit at helseregionene må legge en plan for hvordan de tenker å oppfylle retningslinjene, og at dette innebærer at helseregionene får ressurser til å opprette enheter som faktisk kan gi veiledning og helsehjelp til transpersoner. Vi har fått signaler om at enkelte av helseregionene mener at NBTS må fortsette å behandle alle pasienter med bakgrunn i helseregionens mangel på kompetanse og ressurser. Dette opplever vi er i strid med bestillingen fra Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet.
Manglende brukerperspektiv
Retningslinjene er også helt tydelig på at brukerne og brukernes perspektiver skal stå i sentrum. Brukerperspektivet må inn i denne prosessen og det er viktig at opplæringen av helsepersonell tar inn over seg den faglige uenigheten på feltet og at alle brukerorganisasjonene er representert. Om dette ikke skjer undergraves intensjonen og formålet med den nye retningslinjen.
Hverken FRI eller PKI (Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens) er tatt med i tilstrekkelig grad i de prosessene som nå foregår i helseregionene. Vi er gjort kjent med at PKI har fått innpass i noen møter, men at dette har skjedd på bakgrunn av PKIs eget pådriverarbeid. Vi er dermed bekymret for brukernes manglende rolle i utviklingen av tilbudet.
I tillegg er det manglende representasjon av kommunehelsetjenesten rundt om i landet og fagfolk med utdanning og klinisk erfaring med behandling av personer med kjønnsinkongruens. Mange av de som nå sitter i helseregionene mangler forståelse av feltet, brukernes behov og problemene som finnes i dagens tilbud. Dette kan raskt føre til at helseregionene ikke oppretter et tilfredsstillende tilbud til denne gruppa og at NBTS igjen definerer fagfeltet og helsetilbudet, stikk i strid med retningslinjenes intensjon.
Med mindre vi får på plass en reell desentralisering av helsetilbudet til transpersoner vil arbeidet som er gjort siden 2010 ha vært til liten nytte.