Den valgte familien

En nyttårshilsen fra Inge Alexander Gjestvang

Det mentale bildet som dannes når noen hører ordet «familie» er som oftest basert på følgende standard; en mann og en kvinne som lever sammen som et par under samme tak med egne biologiske barn. I en mer utvidet forståelse vil de også ha tilknytning til en storfamilie med besteforeldre, tanter og onkler og søsken, med de samme biologiske og ekteskapelige båndene. En slekt som følger slekters gang.

Dette idealet av befolkningens familieliv krasjer dramatisk med en langt mer mangfoldig virkelighet der både enslige foreldre og sammensatte familier med flere foreldre og kull er mer og mer vanlig. Dette gjelder ikke minst i et samfunn der 39% av husholdninger består av en som bor alene.

I den skeive bevegelsen har “den valgte familien” lenge vært et begrep. Det handler dessverre ikke bare om å være sterkt knyttet til venner med felles interesser og erfaringer. Å bli utstøtt fra egen familie, trossamfunn eller lokalsamfunn når du forteller om hvem du er var en gang ganske vanlig, og skjer dessverre fremdeles. Lenge var våre familieliv kriminalisert. Fremdeles er det å finne en ny familie, en flokk å høre til, med sterke bånd utenfor blodsbånd nærmest en del av skeiv kultur.

Men det er ikke nødvendigvis så alternativt lenger å måtte finne frem til dine egne og skape dine egne røtter selv. Skilsmissebarn, flerkullsfamilier, alenemødre, single og frivillig barnløse er tross alt ikke lenger marginale fenomener.

Juleråd

Med dette i bakhodet slår julerådene for 2020 veldig ulikt ut i befolkningen:

“Det er anbefalt å begrense sosial fysisk kontakt med de du ikke bor sammen med, gjennom hele jula. I private hjem eller hytter er det anbefalt å ikke samle flere enn 5 gjester i tillegg til husstandsmedlemmene. Det er åpnet for at du to av dagene i løpet av juletiden, kan ha inntil 10 gjester. Hver enkelt bør ikke delta i mer enn to selskap i løpet av perioden, enten man er gjest eller vertskap. Det bør alltid være minst én meters avstand mellom de som ikke bor sammen.”

De av oss med det nærmeste nettverket delvis eller helt utenfor husstanden har følt på pandemiens bivirkninger hardere enn andre.

Uten folk i huset er det naturlig for oss å søke utover og finne den livsnødvendige støtten vi mennesker gir hverandre i utfordrende tider. Den valgte familien er på sitt sterkeste når vi løfter hverandre opp. Men det siste året har vi ikke kunnet hjelpe hverandre som før. Vi skal tross alt begrense sosial kontakt, helst ikke ta så mye kollektivtransport. Å møte på døra og gi en klem til våre nærmeste ble med ett et tabu. Sosiale møteplasser der man kan finne likesinnede, enten det er kor, puber, klatresentre eller strikkesirkler har blitt stengt ned. Pride-festivaler i hele landet er blitt avlyst eller drastisk kuttet.

I vår gruppe er det ikke få som nå er koronafaste i hushold der de ikke er akseptert, uten mulighet til å søke støtte og tilhørighet utenfor husets fire vegger. Kanskje gjelder dette særlig unge. Og nå i en tid der flertallet deltar i en feiring der familie og samhold er sentralt er det ekstra sårt for de som er utenfor og som holdes fra sine kjære.

En flokk å tilhøre

Jeg håper at det siste året har gjort befolkningen klar over hvor viktig det er for mennesker å ha en flokk å tilhøre og finne en plass i den. Dessverre har mange flere nå merket smerten det er å holdes vekk fra de som er oss kjære.

FRI Oslo og Viken har sammen med flere av våre gode samarbeidspartnere opprettet Regnbuetelefonen, der voksne skeive kan finne en ringevenn blant frivillige over hele landet. For de yngre av oss er Ungdomstelefonen i regi av Skeiv Ungdom et kjærkomment tilbud når man trenger noen å snakke med.

Det blir en annerledes slutt på et annerledes år for de fleste av oss. La oss derfor gå inn i det nye året med en ny anerkjennelse av den familien folk har, enten den er beholdt fra fødselen, den vi har valgt selv, eller en kombinasjon av begge deler.

Tilhørighet og fellesskap trenger vi uansett.

Posted by Oda Rygh