Den skeive bevegelsen må være antirasistisk

Som den største og eldste lhbt-organisasjonen har vi et særskilt ansvar for å bekjempe rasisme i skeive miljøer og i vår egen organisasjon.

Skal vi nå vårt mål om et samfunn der alle kan leve frie og trygge liv, må vi innse at det krever at vi som organisasjon jobber antirasistisk. Det holder ikke å hevde at våre kampsakene våre skal gjelde for alle så lenge noen av oss stenges ute fra arenaer, aldri blir representert av mennesker som ligner oss selv, opplever trakassering eller møter et miljø der vi må kjempe dobbelt så hardt for å bli hørt.

Som den største og eldste lhbt-organisasjonen har vi et særskilt ansvar for å bekjempe rasisme i skeive miljøer og i vår egen organisasjon. Homofobi og transfobi er ikke homofile og transpersoners skyld. Det er majoriteten som har ansvaret. På samme måte er ikke rasisme melaninrike folk sin skyld.  Det er hvite som opprettholder rasisme og som må ta ansvar. Som en majoritetstung organisasjon har vi et ansvar for å ta tak i vårt eget rasismeproblem og løse det.

Fortellinger fra melaninrike medlemmer og samarbeidspartnere i andre organisasjoner er tydelig på at vår organisasjon  ikke har gjort nok – og på at noe av det FRI har gjort faktisk har bidratt til forverring.

Vi beklager

Vi har flere konkrete eksempler som viser hvor feil vi kan trå dersom vi ikke er bevisst at makta fordeles ulikt også i vårt eget miljø. I 2014 inviterte en gruppe dragartister til et show i Oslo der temaet skulle være “thai-bingo”. Både innholdet i showet og plakaten fikk en lang rekke aktører fra det skeive organisasjonsmiljøet og antirasistiske organisasjoner til å reagere på latterliggjøring og seksualisering av asiatiske kvinner. Dette resulterte i at FRI skrev et forsvar til den aktuelle artistgruppen, heller enn en støtte til stemmene som løftet problematikken.

Det førte til at de som reagerte på showet måtte forsvare seg også mot sitt eget skeive miljø og mot FRI som organisasjon. Det som burde vært en samtale om rasisme i skeive miljøer og  om grenser for humor når den sparker nedover, endte i stedet opp som en diskusjon om at de som sa ifra var problemet.

Denne hendelsen er dypt beklagelig og vi feilet på minst to punkter. Både vi i FRI og andre tolket det at så mange signerte kronikken som en maktdemonstrasjon. Hadde vår organisasjon vært mer bevisst ville vi forstått at årsaken til at så mange signerte heller var det motsatte – det var vanskelig å skrive om rasisme og for tøft å stå alene i reaksjonene.  Den andre feilen handler om at FRI har for få melaninrike tillitsvalgte og derfor få som har kjent rasisme på kroppen.

Uten denne erfaringen, og uten korrekser i egen organisasjon, kan man komme i skade for å anse latterliggjøring som humor. Nettopp fordi den latterliggjøringen ikke treffer majoriteten av oss. Latterliggjøringen gjør det ikke vanskeligere for de av oss som er hvite å bli tatt på alvor når showet er over, og den fører ikke til en seksualisering av kroppene våre eller huden vår når vi logger inn på datingapper.

Reaksjonen som kom den gangen skulle de som reagerte på showet aldri ha møtt. Det er dypt beklagelig at det skjedde. Vi vet at det har vært en vanskelig opplevelse som har hatt negative konsekvenser for folk som skulle kunne forvente at vi sto sammen med dem og at deres kamp er FRIs kamp.

Hadde vi kunnet skru tiden tilbake burde vi ha gjort det som hadde vært riktig: lytta til de som prøvde å si ifra, og handlet deretter. Men denne hendelsen er ikke unik. Vi har også eksempler på at vi har satt opp debatter om religion, rasisme eller skeive minoriteter på måter eller med representasjon som ikke har bidratt godt for saken og som for mange i det skeive miljøet har vært dypt personlige og vonde. Vi burde også tatt et større ansvar for at de skeive utestedene og møteplassene opplevdes som like inkluderende for melaninrike som for hvite. 

Et annet eksempel er at vi heller ikke i vår egen organisasjon, til tross for flere forsøk, har klart å øke representasjonen av melaninrike mennesker i vårt eget sentralstyre. Dette skjer ikke fordi det ikke finnes melaninrike dyktige skeive aktivister og samfunnsdebattanter blant oss. Det skjer fordi vi ikke har vært relevant og lydhøre nok, og fordi vi ikke har vært inkluderende nok til at aktivistene har hatt lyst til å bruke energien sin hos oss.

Det er et problem som vi som organisasjon har mislyktes i å ta tak i på en skikkelig måte og som vi må rydde opp i. Dette og mer til har skjedd som et resultat av at vi har jobbet for lite med rasisme og fordommer i oss selv og i vår egen organisasjon,  og at vi har trodd for sterkt på tanken om at vi som minoritet alltid vil forstå andres utfordringer.

Ingen stolthet i rasisme

Stonewallopprøret i 1969 markerer starten på Pridebevegelsen. Pride var et opprør. Mot undertrykkelse, politivold, hat og diskriminering. I front for denne kampen sto menneskene som hadde aller minst å tape på opprøret, mennesker som uansett levde i et system som diskriminerte dem – svarte og brune aktivister som Marsha P. Johnson, Sylvia Rivera og Stormè DeLarverie

Opprøret skjedde på Stonewall Inn – et utested for mennesker som på ulike måter ble presset ut av samfunnet. Her var homofile, lesbiske, bifile, transpersoner, svarte, brune, latinx og sexarbeidere. Stedet fungerte som et fristed for mennesker som ikke kunne puste så mange andre steder. Da politiet for hundrede gang stormet nattklubben natt til 28. juni 1969 rant begeret over. Det som skjedde den natten var et resultat av årevis med trakassering og en gruppe som hadde fått nok. I flere dager holdt demonstrantene stand, og flere kom til. Dette er senere kjent som Stonewallopprøret og har for mange blitt stående som starten på den synlige homokampen der Pride utgjør en viktig del.

De siste ukene har vi sett protester over hele verden etter at afroamerikanske George Floyd ble kvalt til døde av politiet. Protestene som har fulgt har på samme måte som under Stonewallopprøret en historie som strekker seg langt bredere og lengre enn drapet på George Floyd. Det handler om århundrer med undertrykkelse der mennesker har blitt sortert med utgangspunkt i mengden melanin i huden. Om dører til utdanning, økonomi og makt som lukkes om og om igjen. Om knyttneveslag, diskriminering og hat.

Rasisme og homohat har mange av de samme røttene, og bevegelsene som skal bekjempe dem er tett bundet sammen. Vi har aldri kunnet eksistere uten hverandre og det skal vi heller ikke i framtida.

Vi er klar til å lytte

Vi ønsker å være en reell antirasistisk aktør. Vi ønsker å være en som forstår, en å regne med, å lene seg på og som kan gå foran i kampene som er for tøffe for de av oss som er direkte berørt. Vi ønsker å lytte til erfaringene til de av oss som kjenner rasismen på kroppen, erkjenne våre feil og lære av det vi hører og de feilene vi gjør. Og vi må faktisk lytte.Vi må legge bort vårt eget behov for å ha rett eller fremstå som de gode.

Vi beklager at vi ikke har lytta nok, at vi har lagt ekstra byrde på dem som har gått foran for en skeiv og antirasistisk bevegelse. Vi har ikke gjort nok og vi har gjort mange feil. Og vi kommer nok til å trå feil igjen. Antirasistisk arbeid er ikke enkelt, og det er ikke behagelig. Vi innser at det er på tide at våre festtaler om likeverd, likestilling og gode allierte også settes i livet i arbeidet i vår egen organisasjon, i arbeidet mot rasisme og for en antirasistisk skeiv bevegelse.

Signert FRIs sentralstyre

Posted by Ingvild