En bauta

Noen måtte gå først og heve stemmen på vegne av andre. I den skeive bevegelsen var Kim Friele en av dem.

Kim Friele. Foto: Skeivt Arkiv


Karen-Christine (Kim) Friele er død, 86 år gammel. Det er få den skeive bevegelsen skylder så mye som henne. I henne hadde vi en av våre første offentlige stemmer – og et brudd med skammen, hemmeligholdet og stillheten. Kim var fryktløs. Da hun kom ut knuste hun skapdørene.

På vegne av andre

Kim satte sitt brennende engasjement ut i praksis. Ikke lenge etter at hun ble introdusert for FRIs forløper, Det norske forbundet av 1948, ble hun en drivkraft der. Friele var redaktør for Forbundets tidsskrift OSS fra 1965 til 1969 og ble valgt leder for Forbundet fra 1966 til 1971. Deretter var hun organisasjonens generalsekretær fra 1971 til 1989. Som organisasjon har FRI mye å takke henne for.

Seksuell omgang mellom menn var forbudt da Kim kom inn i bevegelsen. Kampen mot straffelovens paragraf 213 var den store kampen, og Kim sto fremst i den på vegne av andre. At Kim var kvinne stilte henne også i en posisjon menn i bevegelsen ikke hadde.

Kim var en utrettelig lobbyist, politisk strateg og talskvinne. I Skeivt arkiv kan vi lese brevene hun sendte til maktmennesker i landet. Hun ville ikke bare påvirke de mektige, hun ville opplyse folket og synliggjøre homofile som mennesker.  Allerede i 1965 deltok hun i et radioprogram om homofili, sammen med da anonyme Håkon Nilsen, også fra DNF-48.

Hemmeligholdet

Hemmeligholdet og anonymiteten var fremdeles en nødvendighet for mange i bevegelsen. Lenge var Kim den eneste som kjempet uredd for konsekvenser, under fullt navn.

Hun hevdet selv at hun ikke var modig fordi hun aldri var redd, og at motet hørte til de som kom ut av skapet med mer å frykte.

Det er takket være hennes, og de andre som sto sammen med henne, standhaftighet og kompromissløshet at Norge i 1972 avkriminaliserte seksuell omgang mellom menn. Holdningene hadde også endret seg i takt med den større synligheten bevegelsen hadde tatt: Stortingsrepresentant Arne Kielland erklærte fra talerstolen at “Myndighetene har mye urett å gjøre god igjen”.

Urett

Uretten var ikke bare i fortiden. Det var fremdeles mye urett å kjempe mot.

Kim Frieles neste engasjement var mot homofili som psykiatrisk diagnose. Kims unike evne til å skaffe allierte i sitt arbeid kom her til sin rett. Hun bygget nettverk med fagfolk i psykiatrien og i 1977 ble diagnosen tatt ut av diagnosemanualene.

Kim fortsatte å være sentral i rettighetskampene i den skeive bevegelsen. Med den nå etablerte tyngden var hun en sterk bidragsyter til å få seksuell legning inn i diskrimineringsparagrafene, og med det et sterkere vern for homofiles rettigheter i arbeidsliv og samfunn.

Historikeren

Kim var opptatt av å ta vare på historien, fordi et historieløst folk ikke har noen fremtid. Hun samlet selv opp, klippet ut og noterte og bevarte det i sitt eget arkivskap som var bombesikkert. Hennes meget rikholdige arkiv donerte hun til Universitetet i Bergen, med kontant beskjed om at hun nå “ikke lenger skal være orakelet i delfi”. Dette arkivet var starten på det vi kjenner som Skeivt arkiv i dag.  

På sin 80årsdag delte hun ut t-skjorter til alle gjestene med en regnbuesløyfe og påskriften «om å bære med seg historien».

Når hun nå går bort er det vårt ansvar at historien ikke glemmes.

 

Wenche Lowzow (t.v.) og Kim Friele

Wenche Lowzow (t.v.) og Kim Friele. Foto: Skeivt Arkiv

Kjærligheten

I 1979 sto Kim Friele og stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowzow frem som par på forsiden av Dagbladet. Hvor mye Norge hadde forandret seg kan kanskje anes fra overskriften: “Jeg er homofil og lykkelig”

Sammen flyttet paret grenser for homofile i det offentlige rom. De tok kampen sammen. De viste oss hva som var mulig. Kim og Wenche fant en unik styrke i hverandre, og flyttet sammen til hytta på Hardangervidda i 1989.

I 1993 kom partnerskapsloven, og Wenche og Kim var første par som kom ut fra Oslo Rådhus.

De to kvinnene hadde fått nesten 40 år som livspartnere da Wenche gikk bort i 2016.

Kompromissløs

Kim Friele var kompromissløs og prinsippfast. Hun la ikke fingrene imellom. Ei heller når kritikken gikk til hennes egne. Flere senere ledere av bevegelsen har fått klar beskjedom hvordan ting burde være.

Fritt Ord fikk sitt pass påskrevet da de ga Nina Karin Monsen Fritt Ords Pris. Friele leverte sin pris tilbake i protest. Kim nektet å møte statsministeren, som reaksjon på regjeringens behandling av Dalai Lamas besøk. Hun meldte seg også ut av LLH, med et tydelig signal om at vi måtte ikke måtte være historieløse, men tåle å bli hardere i offentlig debatt. Noen år senere tok hun imot et æresmedlemskap.

Det er ikke få sentrale folk i homobevegelsen som har fått en telefon med noen sterke innvendinger fra damen som ikke holdt tilbake når hun hadde noe å si. Hun la ikke lokk på uenigheter i avis-spalter heller.

Lås døra

Å lese intervjuer med henne fra nyere tid avslører et engasjement som ikke stoppet. Kim uttalte seg i senere år i sterke ord for homofile asylsøkere, transpersoners manglende helsetilbud, funksjonshemmede, eldre skeive, ungdommer på små steder, og for å bevare historien. Dette viser at Kim var en person som ikke trakk stigen opp etter seg, og at den solidariske grunnholdningen var med henne hele livet. 

Kim hadde en advarsel til de som kom etter henne. Hun ba oss “Låse døra, ellers kommer en eller annen mørkemann og tar noe fra oss igjen”.

Hun visste rettigheter ikke kommer gratis og ikke kan tas for gitt. Dette er arven vi har å forvalte etter de som gikk foran: å passe på seirene vi har vunnet, og å fortsette å kjempe mot urett.

 

PRISER OG UTMERKELSER

1978 – Fritt Ord-prisen
1989 – Utnevnt til statsstipendiat
1994 – Homobevegelsens Ærespris
1999 – Humanistprisen
2000 – Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden
2005 – Delt fjerdeplass i kåringen av Århundrets nordmann
2008 – Æresmedlem i Arbeiderpartiet

Posted by Oda Rygh